Tore Strømøy og NRK har gjort en fabelaktig jobb med dokumentarserien «Ingen elsker Bamsegutt» Den har fått til overflaten at det finnes mange mennesker med åpne hjerter her i landet. Men den viser oss også at det er mange som ikke har så god kontakt med hjertet sitt enda. Mitt håp er at denne serien kan innlede til fruktbare samtaler ute i fellesskapet vårt om velferdsstaten vår i stedet for de skyttergravlignende samtalene som har ført til at serien nå er tatt ned.
Hva er egentlig velferd?
Handler en velferdsstat kun om penger?
La meg begynne med et viktig spørsmål: Hva er egentlig et velferdssamfunn? Har du reflektert over det? Handler velferd kun om å ha nok penger til livets opphold? Det er jo metakommunikasjonen som oser ut av det omfattende regelverket vi har laget. Om det var sant, hvorfor opplever da stadig flere mennesker i godt betalte jobber – verden over, faktisk – at livet deres er tomt, at det er noe som mangler til tross for god økonomi? Har vi en god nok forståelse av hva et menneske egentlig er og hvorfor vi lever her på jorden? Jeg tror ikke det.
Blir ALLE tatt med i velferdsstaten vår?
Den norske velferdsstaten er velrenommert så vel innad i Norge som ute i verden. Spørsmålet jeg stiller meg er om den er god nok. Er velferdsstaten vår god nok når det vitterlig er drøssevis av mennesker som opplever at velferdsstaten ikke er for dem?
Mange får jo ikke den hjelpen de trenger. Hvorfor gjør de ikke det? Kan det være fordi vi har bygget velferdsstaten vår på en mistenkeliggjøring av folk? Vi har jo laget et særdeles omfattende lovverk, regler og rundskriv som det er bortimot umulig for et menneske uten høyere utdanning å forstå. Det kan være krevende nok med en god utdanning på plass.
Hva gjør det med de menneskene som skal praktisere dette systemet? Skaper det trygghet hos dem at hvordan de skal løse ulike situasjoner er beskrevet i detalj? Jeg tror ikke det. Jeg tror at et omfattende regelverk signaliserer det stikk motsatte av hva det kanskje er ment å være.
For er det egentlig slik at vi sikrer en velferdsstat kun ved strikte regler som baserer seg på at folk flest er troende til å ville utnytte systemet og karre til seg hjelp og fordeler de egentlig ikke trenger? Burde det ikke i stedet handle om å hjelpe hverandre – å gi folk den hjelpen de trenger ... fremfor å analysere hvorvidt noen har krav på noe i henhold til et regelverk?
Hva er viktigst ... mennesker eller regler?
Jeg er av den oppfatning at velferdsstaten har et stort behov for oppgradering. Jeg tror at grunnen til at folk som trenger hjelp ofte føler seg maktesløse i møtet med hjelpeapparatet, er fordi politikerne og byråkratene når de meislet ut velferdsstaten vår, rett og slett glemte bort å gi rom for empati for at folk er forskjellige. Jeg tror de glemte bort at mange mennesker har med seg livserfaringer i «bagasjen» sin som gjør at de slettes ikke alltid opptrer hverken rasjonelt eller ydmykt. Betyr det i så fall at de ikke fortjener å få hjelp?
Om det er hva du mener, da vil jeg gjerne vite; HVORFOR IKKE? Er de ikke medmennesker når de har en atferd som ikke stemmer overens med den atferden vi mener at de bør ha? Hvilken rett har vi egentlig til å mene noe om andre?
De er jo våre medmennesker like fullt om de opptrer i strid med våre egne normer og verdier. At de ikke evner å artikulere seg i tråd med det omfattende regelverket og slik at de blir forstått umiddelbart, betyr jo ikke at de ikke er våre medmennesker. Jeg er derfor av den oppfatning at den såkalte velferdsstaten vår er moden for en kraftig oppgradering.
Jeg har i løpet av min yrkeskarriere befunnet meg på begge sider av bordet. Jeg har vært en ansatt i velferdsstaten vår og jeg har hatt behov for hjelp fra den. Det ser jeg på som en nyttig erfaring. Jeg har sett hva det omfattende regelverket gjør med mange saksbehandlere.
Er vår virkelighetsoppfatning optimal?
NrK’s reportasje om Bamsegutt OG den journalistiske debatten som har oppstått i etterkant, er etter min oppfatning en fortelling og en debatt som vitner om at vi har en jobb å gjøre.
Det betyr ikke at jeg er ute etter å fordømme hverken de journalistene som har gått hardt ut mot serien eller de representantene for velferdsstaten som ble intervjuet i serien. Jeg forstår at de kritiske journalistene forholder seg til det de har lært; en rasjonell forståelse av virkeligheten. Jeg forstår også at saksbehandlerne i NAV er redde og jeg forstår hvorfor de er redde.
Jeg tror heller ikke at å dele ut skyld og skam vil bringe oss videre i retning av noe som er bedre. Snarer tvert imot. Jeg tror det bare sementerer problemene. Jeg tror vi har et stort behov i samfunnet vårt for å begynne og endre på en del fundamentale ting som
menneskesyn og virkelighetsforståelse
Vi trenger å åpne oss opp for den nye forståelsen av virkeligheten som kvantefysikerne innledet for om lag 100 år siden. Siden da har forskningen gjort mye viktig arbeid som viser oss at det er på høy tid å ta til oss den nye kunnskapen og reflektere over om vi har en god nok forståelse av oss selv OG av virkeligheten vår.
Behov for nye samtaler i samfunnet vårt
For å få til det må vi begynne å snakke om det.
Det er i det hele tatt mange samtaler vi trenger å ta i tiden som ligger foran oss.
La oss starte de store samtalene
Jeg vil for min del initiere til slike samtaler her på FrihetsBloggen. Å bedrive selvutvikling er ikke kun en privatsak. Vi må utvikle oss sammen fordi vi er sosiale vesener som blir påvirket av omgivelsene våre. Derfor; om vi skal endre samfunnet vårt, må vi også ta viktige samtaler ute i det offentlige rom – samtaler som kanskje ikke alltid er så lette å ta …
Jeg håper du er interessert i å være med å dele dine oppfatninger. Jeg håper vi kan skape en åpen og ærlig samtale som respekterer hverandres standpunkter og åpner opp for undring, slik at vi kan få til en fruktbar samtale som hjelper oss å stille spørsmålstegn ved om våre egne oppfatninger har behov for revisjon enkelte steder. De er jo tross alt noe vi har makt til å endre på.
Mitt håp er at når vi involverer stadig flere i reflekterende og ærlige samtaler fremfor kritiske og sensasjonspregede samtaler, så vil det til slutt også påvirke den politikken som føres her i landet.
Derfor håper jeg du vil dele dine synspunkter som du måtte ha om velferdsstaten vår. Hva mener du vi må endre for at ALLE skal føle at det er plass til dem slik de faktisk er?
Hvor du har meg i dette bildet, fremgår bl.a. av verdigrunnlaget mitt 🙂