I det første blogginnlegget mitt skrev jeg at det er opp til meg å bestemme om kritikk som kommer min vei handler om meg eller ikke. Kanskje tenker du at jeg er i overkant arrogant når jeg tenker sånn? I dette blogginnlegget vil jeg derfor redegjøre litt mer om tankegangen bak denne holdningen.
3 viktige prinsipper
Ganske tidlig i min prosess møtte jeg noen perspektiver som det riktignok skulle ta meg mange år å forstå fullt ut, men som revolusjonerte tankegangen min når jeg begynte å fatte det. I februar 2006 kjøpte jeg meditasjonsprogrammet Holosync – for øvrig en meditasjonsform jeg anbefaler sterkt om du opplever at meditasjon er noe du synes er vanskelig å mestre. Dermed kom jeg i kontakt med en for meg ny tankegang. Mannen bak programmet, den nå avdøde amerikaneren Bill Harris, hadde nemlig også et omfattende kurs som jeg kjøpte litt senere den våren. Der møtte jeg noen viktige prinsipper og her er tre av dem.
#1: La alt som skjer være greit
Det første prinsippet lærte meg at jeg skulle la alt være greit. Den erkjennelsen som ligger til grunn for dette prinsippet, er at all lidelse er direkte relatert til hvor mye vi motsetter oss det som faktisk er, og at grunnen til at vi gjør det er fordi vi har en forestilling inne i oss om hvordan det egentlig burde være. Hvis vi gir slipp på denne vrangforestillingen – for det er jo det det er når det vi mener og tror ikke stemmer med virkeligheten som er NÅ – ja, da vil både mye smerte óg behovet for å kritisere fyke rett ut døra.
#2: Ansvarsprinsippet
Det neste prinsippet jeg lærte – et særdeles viktig prinsipp hvis du skulle ønske at kritikk fra andre ikke stjeler all din kraft og styrke – er ansvarsprinsippet;
Mine følelser er MITT ansvar
Er man dominert av offermentaliteten, som jeg var på den tiden, får man jo lyst til å gjemme seg langt inne i den mørkeste kroken når man hører dette. I dag opplever jeg imidlertid at dette kanskje er det mest frigjørende prinsippet av dem alle. Når jeg omsider klarte å legge bort offer-mentaliteten min, gav det meg jo makt over mitt eget liv!
Følelser skapes nemlig ikke av ytre omstendigheter, slik mange har en tilbøyelighet til å tenke og tro. Følelsene våre skapes av det vi tenker. Enhver tanke produserer en følelse. Følelsen som utløses vibrerer ALLTID på samme frekvens som tanken som utløste følelsen. Dette er en viktig del av «konstruksjonen» vår. Dette sørger for at det alltid er balanse mellom tanker og følelser. Balanse er for øvrig et fundamentalt prinsipp i hele skaperverket, også for kroppen vår og vårt fysiske velvære.
#3: Prinsippet om fri vilje
Det tredje prinsippet er prinsippet om vår frie vilje og vår rett til selv å bestemme hvordan vi vil oppleve livet vårt. Du har kanskje hørt det gamle ordtaket «ingenting er bra eller dårlig, men å tenke gjør det slik»? M.a.o.: Hvis jeg tenker at jeg ikke har makt over eget liv, da har jeg ikke det. Men hvis jeg derimot tenker at jeg har det, da vil jeg i hvert fall få det etter hvert som jeg mestrer denne tankegangen bedre.
Universet er nøytralt. Det er det som gir oss muligheten til å hele tiden velge hva vi vil tenke om det som skjer og dermed også hvordan vi vil forholde oss til det.
Det er opp til oss selv Å GI noe en bestemt mening.
Det er en menneskerett vi alle har, men som veldig mange enn så lenge ikke er klar over eller ser ut til å mestre spesielt godt – gitt hva jeg observerer i den offentlige debatten.
Hva andre mener er strengt tatt irrelevant for oss. Det er vår egen tro og de følelsene det vekker i oss som bestemmer hva slags energi vi utstråler, IKKE hva andre mener. Og det er den energien som hver og en av oss kringkaster som skaper livene våre, ikke det som skjer.
Føles dette som en viktig kritikk for meg NÅ?
Følgelig; når noen kritiserer meg og jeg reagerer på kritikken, da handler ikke min emosjonelle reaksjon om at kritikerens budskap er sant. Det handler om at jeg TROR på det jeg hører. Det bekrefter en tro jeg har om meg selv. Hvis jeg ikke har forstått og erkjent at alle mulige begrensende oppfatninger om oss mennesker, er laaangt fra sannheten, da vil jeg lett la meg dupere av kritikken.
Hvis jeg derimot tar ansvar for mine egne følelser og tar inn over meg at det kun er meg som befinner seg inne i mitt hode og kan bestemme hva jeg vil tenke om det som ble sagt, da kan jeg reflektere over kritikken. Treffer kritikken noe i meg som gir gjenklang? Hvis den gjør det, da må jeg ta tak i det og spørre meg selv om jeg vil fortsette sånn eller om jeg vil endre på det. Hvis jeg konkluderer med at dette vil jeg gjøre noe med, ja, da må jeg ta tak i det. Hvis jeg konkluderer med at dette ikke er så viktig for meg nå, da flytter jeg fokus og går videre med det som er viktig for meg.
Da er det m.a.o. ikke kritikeren som har makta over følelsene og valgene mine. Det er jeg selv. Det er her makta vår ligger. Det er slik vi skaper vår egen opplevelse av livet. Hvorvidt kritikk jeg får skal få noen betydning for meg, er altså helt og holdent opp til MEG. Ser du friheten som ligger i dette? Når jeg ikke har en fiende i mitt indre, vil ikke en ytre fiende kunne skade meg. Når du reflekterer over dette, åpner det seg jo et hav av muligheter, ikke sant?
Når vi ikke har en fiende i vårt indre, vil ikke en fiende i vårt ytre kunne skade oss på noen måte.
Da jeg leste om disse prinsippene første gang, var dette kun en intellektuell kunnskap jeg fikk – en kunnskap jeg ikke klarte å relatere meg til og derfor ikke evnet å sette ut i livet. Men over flere år leste og hørte jeg dette fra mange forskjellige kanter og på flere forskjellige måter. Etter hvert begynte jeg også å jobbe aktivt med det kritiske sjølpratet mitt. Til slutt hadde jeg fått tilstrekkelig mange drypp til at det ble en erkjennelse. Det ble til min sannhet. Det ble til en sannhet som frigjorde krafta og energien min.
Å tåle kritikk
Jeg tror det er to måter å tåle kritikk på;
- 1Den vanligste måten er å stenge av følelsene sine så mye at man mister helt kontakten med dem og derfor ikke merker hvordan kritikk rammer
- 2Den sunneste måten mener jeg er å ta ansvar for egne følelser og sørge for å bli trygg på seg selv og hva man står for. I tillegg er det viktig å erkjenne at kritikk er ETT perspektiv av mange. Kritikk er en oppfatning som må stå for avsenderens regning – ikke mottakeren av den.
Å tåle kritikk handler også om hva som er intensjonen bak kritikken. Alle som ikke er fullstendig avstengt i følelsene sine, merker umiddelbart om kritikken var godt eller vondt ment – m.a.o. hva som var intensjonen bak.
Det er derfor veldig ofte opp til avsenderen om kritikken vil bli tatt godt imot eller ikke. Når intensjonen er å irettesette eller å ta noen i å gjøre feil, blir kritikk sjelden tatt godt imot. De som takler slik kritikk uten at den går inn på dem, er mennesker som er trygge i seg selv og som har klart for seg hvorfor de gjør det de gjør på den måten de gjør. Hvis vi ikke har denne bevisstheten, hvis vi ikke forstår disse prinsippene, da vil negativ kritikk veldig lett ramme følelsene våre.
Så hva er svaret på spørsmålet i overskriften? Det overlater jeg faktisk til deg å gi. Jeg tenker at jeg for min del vil trene meg opp til å bli mye mer oppmerksom på intensjonene bak kritikk jeg møter. I tillegg vil jeg kjenne godt etter i mitt indre hva JEG mener om det som ble sagt. Jeg vil ikke kjøpe kritikken uten først å ha reflektert over den. Jeg vil nemlig ha all makt over min egen livsopplevelse. Og når sant skal sies så er jo det det eneste vi kan ha makt over.
Enig?